Vårt kull, våre lag – vårt Vard

Skrevet av Lasse Fredheim

Seier over Molde i semifinalen NM G16. Fv: Helge Hummervoll, Lasse Fredheim, Michael Lie.

Det er vanskelig å peke på en utløsende årsak til hvorfor vår generasjon ble blant de lagene som tok flest pokaler. Sannsynligvis har det en forklaring med at vi også hadde flest spillere.

En gruppe på opp mot 50 spillere født i 1996 ble dyrket frem fra vi var seks år og frem til juniorfotball. I tillegg til at vi hadde flere guttelag, så fikk vi også jentelag. Ut av gruppen fikk vi en spiller i internasjonal fotball og A-landslag, en eliteseriespiller på FK Haugesund, en i OBOS-ligaen, og flere seniorspillere i 2.- og 3.divisjon.

Seier over Molde i semifinalen NM G16. Fv: Helge Hummervoll, Lasse Fredheim, Michael Lie.

Det som likevel er minst like viktig er hvilken oppvekst det ga oss spillere, og hvilken lærdom det ga Vard Haugesund som klubb. Vennskap, samhold, kjærestepar, krangler og en trygg oppvekst ble skapt i løpet av disse årene. Og spillerne kom fra Solvang, Skåredalen, Hauge, Rossabø, Afghanistan, Irak, Syria, Sverige og Karmøy.

Fra vi møttes på Vardakademiet for første gang i 6-årsalderen holdt mange av oss ut i 10-15 år i klubben – helt sammenhengende. Vi var på ulike nivå, men mange av oss var like dedikerte. Og de som ikke var like dedikerte, de fikk et tilpasset treningstilbud med enda større sosialt fokus gjennom ungdomsårene.

Kullets sportslige høydepunkt – den sportslige stoltheten vi fremdeles snakker om – var veien til NM-finalen for 16-årslaget. Og som en av de med minst spilletid i gruppen, er det fremdeles med stolthet jeg omtaler det. Mitt viktigste bidrag i løpet av de avgjørende kampene var kanskje oppvarming av målvakten vår, Michael Lie, men det var en oppgave det også.

Den norske barne- og ungdomsfotballen er i stor grad tuftet på frivillighet, og det var også vår generasjon. At Kjell Sture Jensen, Halle Hjelle, Gunnar Birkeland (og enda flere som ikke er nevnt) ga vekk de årene til utvikling av spillere, var helt essensielt.

Som aktiv ungdomstrener i Vard ser jeg nå verdien av det grunnmuren i norsk fotball er bygget på. Etter ett år med 15- og 16-åringer, spillere i deres største vekstalder – både fysisk og psykisk – så er det vanskelig å peke på hvem som blir den neste A-lagsspilleren. Det vi kan bidra med er en varierende og utfordrende treningshverdag, og et tilpasset kamptilbud til hver enkelt spiller. Utvikling av spillere i denne alderen er like aktuelt som det er betent.

Mens det store flertallet av norske barn og unge er innom organisert idrett, ender kun en svært liten andel opp som toppidrettsutøvere. Og i løpet av ungdomsårene ramler halvparten av spillerne vekk. Enten til digitale aktiviteter, skolearbeid eller kun færre fritidsaktiviteter. Da bør vi huske på at idretten kan være en fantastisk arena for å utvikle vennskap, samhold, respekt og fysisk form, og det var ikke tilfeldig at Vard fikk til nettopp det med vår generasjon. Dedikerte foreldretrenere, kamptilbud til alle og en god miks av topp og bredde la dette grunnlaget.

Et trygt og godt sosialt miljø skaper gode rammer for inkludering, samhold og utvikling. Ikke bare for de som deltar i idrett for lek og sosiale motiver, men også for de med ambisjoner om en toppidrettskarriere. Og det er kanskje det mest undervurderte poenget – både fra vår generasjon og hva vi opplever i dag: de beste spillerne nyter også godt av et stabilt og sosialt miljø på tvers av nivåene til spillerne.

Skal man utvikle enda flere gode spillere i Vard, er jeg mer og mer overbevist om at det må gjøres gjennom enda jevnere fordeling av kamptid. En jevn og konkurransedyktig treningsgruppe er essensielt for å skape en god utviklingsarena for alle. Fra jeg kom inn igjen i Vard-systemet som trener så har jeg sett en markant endring, med tydelig dreining fra et resultatfokus over til et prestasjons- og utviklingsfokus. For å bevare sulten, idrettsgleden, samholdet og stabile og gode lag kan det faktisk virke mot sin hensikt om man skaper for dominerende og gode lag – for tidlig. Jevn fordeling av kamptidspunkt er helt essensielt i det lange løp, uansett hvor jevn kampen er og hvor mye foreldre har lyst til å se seirene på tabellen.

Årene med 96-årgangen vil få være foruten. De minnene som ble skapt på Gothia-cup, Norway-cup, elitecuper og cuper lokalt bærer man med seg videre, og 96-årgangen var virkelig en gyllen generasjon.

Likevel hører jeg det titt og stadig, både blant venner, tidligere spillere, utflyttere, gamle trenere og folk som ikke lenger er involvert; hvor mye bedre det stod til før i tiden. Hele samfunnet, for så vidt, og også Vard.

Til de er det én beskjed: Vard blir en bedre klubb for hvert år som går. Akademiet gir bedre tilbud, banekapasiteten er bedre enn den var før, økonomien står det bedre til med, og selvsagt kommer det nye generasjoner som er minst like god som vår generasjon. Vard blir stadig en bedre, rausere, mer inkluderende og mer bærekraftig klubb. Og heldigvis for det!

← Forord

LITT BLOD, LITT SVETTE og MYE MORO →

Annonse